La barna lide

Birger Emanuelsen debuterte i 2012 med den kritikerroste novellesamlingen For riket er ditt. For romanen Fra jorden roper blodet (2014) mottok han Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Emanuelsen om hans fjerde roman Jeg skal beskytte deg, om vold og farskjærlighet, og om å ville beskytte sine nærmeste selv om det kan gjøre dem vondt.


M: I hva begynte Jeg skal beskytte deg?

B: Det som har vært med meg helt fra begynnelsen, er min egen overraskelse over farskjærligheten. Jeg trodde selvfølgelig jeg kom til å være glad i barna mine, men jeg hadde ikke forutsett hvor vanskelig det ville være, fordi den kjærligheten også var forbundet med et enormt sinne og en følelse av desperasjon. Det handlet om ansvarsfølelsen, tror jeg, om det var noe i min handlemåte som ville kunne gjøre livet vanskeligere for dem. Om jeg ville gi dem mentale egenskaper eller følelsesmessige ressurser som ville gjøre dem svakere stilt senere, når de skal være alene, når jeg ikke skal være far lenger. 

Hele poenget med farskjærligheten er jo bruddet, hvor du ikke lenger skal være far. Det ville jeg skrive om. 

M: Så du tenkte på avtrykket en far setter i et barn? 

B: Det er mange måter å sette avtrykk i et barn på, og det viktigste er arvestoffet. Når barnet er lite, utgjør jo også arven hele miljøet. I romanen skriver jeg om en far som er overbevist om at han overleverer noe farlig gjennom blodet, og så forsøker han å motvirke, gjøre motstand mot de arvelige betingelsene. Så ser han kanskje ikke at det kan ligge mye skade i å ville hjelpe. Dette snakket vi veldig mye om da jeg jobbet i Leger Uten Grenser. Det paradoksale i at du risikerer å skade gjennom å hjelpe. Hjelpeorganisasjoner skaper kunstige markeder og tilbud som eksisterer så lenge organisasjonene er der. De gjør befolkningen avhengig av den hjelpen man gir. Så skjer det kanskje et skifte i verdensøkonomien, eller i prioriteringen til den hjelpeorganisasjonen, og de trekker seg ut og etterlater seg mennesker som er i mindre stand til å ta vare på seg selv. De har ikke fått anledning til å bygge opp institusjoner, systemer eller markeder som kunne ha vært med på å skape et godt samfunn. Dette er grovt forenklet, men litt på samme måte kan man tenke som foreldre. Som mor og far eller foresatte kan man skape en tilværelse for barnet sitt som er perfekt og farefritt. Som beskytter barnet der og da. Men med en gang datteren din flytter ut, mangler hun kanskje de ressursene hun trenger for å klare seg selv. Eller, kanskje hun kan klare seg i Norge anno 2018, men hva om noe skjer i det norske samfunnet, med for eksempel sykelønnsordningen eller det gode velferdstilbudet eller den lave kriminalitetsraten – hva om dette forsvant? Da har man skapt en masse barn og unge voksne som vil streve med å klare seg.

M: Og hva har dette med farskjærligheten å gjøre? 

B: Jo, for den er jo så ulik den romantiske kjærligheten. Den romantiske kjærligheten handler om to ting, slik jeg ser det: Å komme så nær noen som mulig, og å være der så lenge så mulig, aller helst resten av livet. I meg ligger et ønske om å kunne se og forstå hvordan den andre opplever og ser verden, en følelsesmessig enhet. Dette ønsket om nærhet har jeg med kona mi, men ikke med mine tre barn. Ikke med min eldste sønn. Jeg kan selvfølgelig ligge i sengen ved siden av ham og få ham til å sove om kvelden, ta vare på ham når han er syk, lese for ham, og på den måten være nær. Det er selvfølgelig viktig. Vi skal kjenne hverandre. Men målet er at han til slutt skal eie sitt eget liv, at han etter hvert skal kunne møte andre mennesker som han skal ønske å være nær, ja, nærmere enn han er meg. Kjærligheten til barnet handler derfor ikke bare om å bli kjent, men også om å forme. Da innebærer det også en del vold, slik jeg ser det, altså vold forstått på den måten at du er nødt til å presse barnet til å ville noe som kroppen hans instinktivt kanskje ikke vil, du må presse ham til å lære seg å ta på seg klærne selv, du må presse ham til å tørre å sove alene, du må presse ham til å gå bort å hilse på barn på sin egen alder som han kanskje ikke tør hilse på. Du må presse ham inn i sosiale situasjoner. Barnet skal føle seg trygt, barnet skal føle seg elsket, men det kan, og kanskje må, ha det vondt også.

Nikolai Wergeland, faren til Henrik, har skrevet et sted: «La barnet ha det ondt, og la det se andre lide ondt.» Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var, men da jeg leste det, kjente jeg at jeg forsto veldig godt hva han mente. Så en annen inngang til romanen ligger i det sitatet. La barnet lide ondt.

M: Så la oss snakke om hovedpersonen, Jon. Han kommer jo også med sin historie, som setter hans situasjon som far på spissen. I åpningen av romanen treffer vi ham foran skjermen, mens et nytt terrorangrep er under oppseiling i Paris. Det som slår leseren, er hvor besatt han fremstår. Hva er det som vekkes i ham? Hva er det som gjør ham så besatt av terror? 

B: Jon har et stort kontrollbehov. Gjennom skjermene kommer han tett på et terroranslag – noen unge gutter som skyter inn i en folkemengde i Paris en vårkveld. På et annet sted i byen er det andre som forsøker å detonere en bombe like ved en synagoge. Det er kaotisk og uoversiktlig. En måte å få kontroll over situasjonen og ikke fullstendig overgi seg til frykt, er å forsøke å få oversikt over detaljene. Hvordan skjedde dette. Hvem står bak. Hvor mange er døde. Hvordan kan man sammenligne det som skjer med andre angrep. Det å følge med på nyhetene, det å koble seg på nyhetsstrømmen, gir ham oversikt og dermed kontroll.

Jeg skal beskytte deg utspiller seg seks år etter 22. juli, og erfaringen derfra, følelsen av å ikke vite hva som skjedde og hva som skulle skje, nettopp følelsen av mangelen på kontroll, brakte i alle fall meg ut av balanse. For Jon fører det blant annet til at han ikke klarer å ta hensyn til verken kona eller den nyfødte Andreas. Det å gå tilbake dit, det å minste kontrollen på den måten, det vil han ikke. 

M: Men samtidig er han jo en som tar verden veldig inn over seg. Han jobber som lærer, og når han kommer inn på lærerværelset i lunsjen, er han jo den eneste som bryr seg om det som skjer i Paris, virker det som. Han virker som han har et tynt hudlag for denne typen hendelse. 

B: Men det er kontrollens vrengte ansikt. Du er hele tiden koblet på strømmen av nyheter som finnes, og derfor også sårbar på en annen måte. Jon har i tillegg sin egen historie. Han har åpenbart et engasjement for andre, som blant annet viser seg i nødhjelpsarbeidet han har vært med på. Han har vært nesten seks måneder i Zimbabwe i en by som heter Murambinda sør for Harare, hvor han jobbet med medisinsk nødhjelp. I Zimbabwe opplevde han noe som kan minne om et angrep, altså ikke et terrorangrep i den forstand, men et voldelig angrep. Det er med denne erfaringen han kommer hjem. Kort tid etterpå blir Andreas født, dette barnet som han vil beskytte og herde og lære å kjenne verden. Så skjer 22. juli. 

De som har bodd i Europa i de siste ti årene, vil kanskje kjenne igjen denne følelsen av utsatthet. Når det kommer en viss type fonter i nettavisene. En viss type størrelse på oppslagene. «Knivangrep». «Gisler holdes». «Bil i menneskemengde». Det finnes nærmest en egen sjanger for den type terrorangrep, mange av dem ligner på hverandre i måten de utvikler seg på. Først kommer den overraskende hendelsen i en eller annen europeisk storby, så kommer det noen foreløpige tall, som man alltid vet kommer til å stige, i tillegg finnes det en viss type forventning til hvem som har utført angrepet, hvilke grupperinger som står bak. Så kommer livedekningen. En tv-journalist som oppholder seg i nærheten av åstedet og sier at «Her på bakken vet man lite, men det vi vet …», og så tilbake til studio.

Før var angrep som dette nasjonale begivenheter, en følelsesmessig fellesarena. Men nå har det skjedd så mange ganger at folk har gått lei. Terrorangrepene har ikke nyhetens interesse på samme måte lenger. Men for Jon er de fortsatt betydningsfulle, fordi de peker mot en fremtid han frykter, mot noe som skal komme. 

M: En mer voldelig verden? 

B: Ja, mer brutal. Det finnes mange gode argumenter for at det ikke er slik Jon frykter. Utviklingsministeren vår, Nikolai Astrup sa nettopp at hvert sekund vi lever, blir livet på jorden bedre. Steven Pinker sier det samme. Hver gang vi samler statistikk, så viser det seg at verden går fremover. For mange oppleves det også sånn. Vi får mer velstand, vi blir rikere, vi lever lenger, vi får bedre medisiner, bedre vaksiner. Halvparten av alle de medisinske teknologiene man bruker på sykehusene i dag, var ikke oppfunnet for tjue år siden. Dette er jo historien om den suverene, kulturelle, politiske og sivilisatoriske reisen Europa har hatt etter annen verdenskrig, som er noe helt enestående. Men så tar plutselig en gammel dame tak i deg på t-banen og sier: "Når kassen er tom, blir det borgerkrig", eller du ser en kollega sitte og gråte ved datamaskinen fordi en hval er funnet med magen full av plast. 

M: Vi klarer altså ikke helt å tro på fremgangen? 

B: Nei, men det er en annen ting også. Vi har så mye informasjon. Vi har så mye innsamlet kunnskap. Vi har sett alt før. Vi har opplevd alt før. Vi kjenner til hvordan ting kommer til å gå, fordi vi er så fulle av kunnskap og erfaring og statistikk. Men samtidig har en annen erkjennelse vokst, nemlig at noe skjer for første gang. Samtiden er full av overraskelser, bare se på det mest banale eksempelet, valget av Donald Trump. Alle ekspertene sa at det ikke kom til å skje. Samme med Brexit. Alle sa at vi vet så mye, at vi har så mye data, så mange sofistikerte verktøy at vi kan forutsi fremtiden. Men det er ikke sant. Veldig mye skjer faktisk for første gang.

Tidlig i Jeg skal beskytte deg skjer det et jordskjelv i Zimbabwe, i området Jon er sendt ut til. Dette har ikke skjedd før. Ikke så langt inn i landet. Zimbabwe er regnet for å være et jordskjelvfritt område. Før 22. juli tenkte nok mange på Norge som et terrorfritt område. 

M: Redselen handler om usikkerhet? 

B: Gjør det ikke alltid det? Det er forståelig psykologisk. Følelsen av usikkerhet mates hver dag av en The best of-sending fra en destabilisert verden. Bestialiteten står alltid på i YouTube- og Facebook-feeden. Vi tror ikke helt at ting går bedre. Jon er besatt av den tanken, ikke sant, og det fører igjen til erkjennelsen om at det barnet han skal oppdra, kanskje er del av den første generasjonen etter krigen som får det verre enn foreldrene sine.

Jon tenker at folk ikke tar uforutsigbarheten på alvor. Kombinasjonen av økonomisk kollaps, klimakrise, politisk destabilisering i Midtøsten som kanskje vil føre til store emigrasjonsbølger, alt dette får ham til å tenke at vi er uforberedt. Fremtiden vil bli annerledes, det vil bli en mye større kamp om ressursene. Men løsningen hans er ikke å sette seg ned og skrive i kommentarfeltene og klage over utviklingen, eller å skrive om det på Facebook. Hans løsning er å snevre det inn: Mitt ansvar er familien min. Mitt ansvar er Andreas. Han er sønnen min. Jeg har brakt ham inn fra døden og satt ham her på jorda. Jeg må gjør ham klar. Han skal ikke være den som bøyer av om volden kommer hit. 

M: Jeg skal beskytte deg er en roman, og Jon en litterær karakter. Likevel legger du romanen i en gjenkjennelig tid, inkludert en frykt som også er lett å kjenne igjen. For det finnes jo mange tegn i tiden som nettopp viser at vi må forberede oss. Blomstekassene som er satt ut på Karl Johan, og som skal beskytte oss mot et eventuelt terrorangrep, er bare et eksempel. Parallelt har vi forestillingene om at sosialdemokratiet synger på siste verset, at velferdsstaten må reformeres, at en rekke goder vi har tatt for gitt, er truet. Jeg skal beskytte deg er med andre ord en roman som går inn i sin samtid og som ønsker å diskutere den. Det er som om det generelle som vi snakket om i begynnelsen -- om oppdragelse, om farskjærligheten, om volden som må til for å ruste barnet for verden -- blir mer satt på spissen i en tid som er mer usikker.  

B: Romanen er satt i vår tid, men den handler samtidig om ett menneske og hvordan Jon ser på denne tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet en annen roman satt i samme periode, med de samme elementene, som kunne vært mer håpefull. Men Jon ser all denne volden. Han ser alle truslene. Han ser krakeleringen av samfunnet, som du snakker om. Han tror at Norge kommer til å bli et vanskeligere land å leve i. Men det er samtidig viktig å understreke at det nettopp er hans måte se verden på. Det går an å se det annerledes enn det Jon gjør. Det går an å se på oppdragelsen og foreldrenes rolle på en annen måte.

Men som forfatter må jeg være tro mot Jons opplevelse av verden. Og han går langt, kanskje for langt, hva vet jeg. 

M: Og da ender de opp ute i skogen?

B: Alle mine romaner gjør det, gjør de ikke? Men Jon vil tvinge seg bort, finne ut av hva kjærligheten til sønnen består i. Og da kommer en annen redsel. Ikke fra volden i samfunnet, men fra volden i ham selv, i arven hans, i sinnet hans. Som han sier: Å være sammen med barnet ditt er som å være alene. Og hva er farskapet? Jo, for Jon er det som å gå på en knivsegg. Det skal ikke så mye til før du endrer livet ditt og livet til barnet ditt dramatisk. Det skal bare et sekund til, at du gir slipp, gir slipp på begrensningene dine, gir slipp på alt det som stritter imot når kroppen din har lyst til å slå eller utøve vold. 

M: Den knivseggen kjenner vi på som lesere også. At det er så lite som skal til. At alt vi har bygget opp av sivilisatoriske forsikringer, står på spill. Selv om jeg aldri betviler Jons kjærlighet til Andreas, blir jeg likevel genuint bekymret for hva han kan finne på å gjøre med ham. Kjærlighetsbegrepet er derfor ganske paradoksalt. I en akutt tid, hvor det kreves mer av deg, så må du kanskje også gå lenger, i kjærlighet. 

B: Jeg tro det ligger i tittelen også. Det er i alle fall slik jeg har tenkt på den. Sier man «Jeg skal beskytte deg», sier man samtidig at man kanskje ikke kommer til å klare akkurat det. Det er det samme med blomsterkassene på Karl Johan. De er ment som en beskyttelse, men det er først og fremst en innrømmelse: Det kommer til å skje noe grusomt. Så med en gang du sier «Jeg skal beskytte deg», så er det med erkjennelse om at det kan skje noe forferdelig.

22. juli handlet også om at det var mange vi ikke klarte å beskytte. Vi har ikke snakket så mye om det. Men noe av det mest betydningsfulle som skjedde i etterkant av 22. juli, var endringen i politiinstruksen, som knapt er diskutert. Tidligere het den «Skyting pågår», som sa at hvis det var en aktiv gjerningsmann, så skulle politiet rykke inn først for å uskadeliggjøre gjerningsmannen. Ikke før politiet hadde gjort det, skulle hjelpemannskapene komme. I 2016, som en direkte konsekvens av blant annet 22. juli, får vi altså PLIVO. Det var faktisk denne romanens første tittel. Forkortelsen står for «Pågående livstruende vold.» Denne nye instruksen sier at for hver meter politiet går frem, så kan sykepleierne komme etter. For hvert rom politiet har vært i, på en skole eller i en offentlig bygning hvor et terrorangrep pågår, så skal hjelpen komme. Dette sier egentlig noe nytt og radikalt: Vi er villig til å ofre mer for å hjelpe hverandre. Vi er villig til å ta mer risiko. PLIVO ble vedtatt og innført uten offentlig debatt. Det er egentlig en ganske stor forandring, noe som sier noe om samfunnet vårt. Vi har endret oss.

Det som ligger i dette, er hva det vil si å beskytte noen. Hvordan gjør man det best mulig? Det å finne balansepunkt mellom egen og andres fare. Det er helt åpenbart for meg at jeg vil sette meg selv i større fare på vegne av meg selv og min egen familie enn en fremmed i en konfliktsone jeg får en SMS om på telefonen. Det er også noe denne romanen handler om, tror jeg: Kommer det en tid hvor jeg vil stå ansikt til ansikt med en annen far som har den samme kjærlighetsfølelsen til sitt barn som jeg har til mitt, og det har oppstått en slags kamp mellom oss, vil det ikke være tvil om hva jeg vil gjøre. Den situasjonen krever en annen type beskyttelse, en annen form for vold enn den velferdshumanismen vi har råd til å leve med nå, og som våre foreldre hadde råd til å lære oss å leve med.         

M: Men dette med velferdshumanismen får meg til å tenke på noe som jeg opplever som en underliggende påstand her, nemlig at det voldsfrie samfunnet, slik vi nå har opplevd det, fremstår som en parentes. For å gå til romanen: Jons far ble slått av sin far. Han ble korrigert med vold. Faren til Jon slo ham ikke. Han beskyttet ham mot det han selv hadde opplevd. Men samtidig er det som om Jon bærer på et slags tabubelagt ønske: at han gjerne skulle blitt utsatt for den volden, for å være bedre forberedt på verden som skal komme.

B: Det er jo litt rart. Jeg er født i 1982 og er vokst opp med IRA-terror og krigen på Balkan, likevel kan jeg ikke huske at jeg noen gang var redd for framtiden. Kanskje er det bare sånn det er å være barn. I denne tiden skjer det jo også noen store omveltninger, med den kalde krigen som tar slutt, og med integrasjonen av Europa, alle store og positive ting som drar verden fremover, det var i alle fall slik det opplevdes. Så kommer 11. september, som et varsel om en ny tid, en ny tid som kanskje ikke treffer oss for alvor, i alle fall for min del, før karikaturstriden i 2005–2006, hvor man virkelig føler at verden har endret seg. Dette skjer samtidig med at man får digital tilgang på all den volden som skjer der ute. Verden rykker nærmere. Så kom altså 22. juli. 

M: Kanskje parentesen handler mer om vår opplevelse av beskyttelse, at vi er trygge.  

B: Det tror jeg er sant. Det er den tryggheten som er unntaket i verdenshistorien. Det er ikke meg imot at det unntaket varer og varer. Noen dager er jeg mer optimistisk enn Jon er, andre dager står jeg klar på vei ned i bomberommet. Men jeg tror også det finnes håp, i hvert fall på familienivå, på individnivå. Nemlig i det enkle faktum at man kan velge å være annerledes. At man kan velge noe annet.

Jon forteller blant annet en historie om bestefaren sin, som i møtet med en vanskelig moralsk problemstilling gjør det gode. Så lett endres verden. Det er en banal innsikt. Men jeg har den innsikten i kroppen min, i arven min, i erfaringene mine, i blodet mitt. For det er min egen bestefars historie han forteller. Så for meg er den ikke banal, den er det motsatte, den er det mest verdifulle i livet mitt.

Det er kanskje også noe av årsaken til at jeg måtte skrive om en far og en sønn. For på et eller annet tidspunkt må man bestemme seg for om det er sønn eller far man er selv. Jeg tror Jon har større problemer med seg selv som sønn enn som far. Han liker seg bedre som far enn som sønn. Samtidig er det først når han ser sønnen som et menneske, at han tillater seg å være håpefull. 

M: Historien trenger ikke gjenta seg. Han trenger ikke bli som sin far.

B: Det er jo egentlig det store løftet: at våre barn kan bli bedre mennesker enn vi var.