Da Jævelen kom til dalen

Jeg husker ennå dagen da Jævelen kom til dalen

Han dro sånn litt på beinet, hånda festa i en stokk

Vi var glade, fulle, som et kor i himmelsalen

Og selv om alle hadde drukket hadde ingen festa nok

Han samla oss i kirka, spiret blinka der i toppen

Jeg kan ikke snakke for de andre, men var sikker på å dø

For ballene de krøsta seg mens kulda brant i kroppen

Og foran oss stod Jævelen, han var taletrengt og rød

Så begynte han å tale.

Dere har fått en fortelling om hvordan verden kunne skapes

Av sand og ingentingen, ja, av ord og stjernestøv

Om salighet som brenner, og om alt som skal fortapes

Men hør nå på meg, mennesker, den fortellinga er tøv

Det var jeg som skapte verden, det var min ide og tanke

Så kom nå ned fra vinen og drikk av mine ord:

Dere er festa her på kloden, som en spiker i en planke

Og over dere har jeg drysset tro og blod og jord

I begynnelsen var ordet – sant? – det sånn det står i Skrifta

Og så steig verden fram som en sleip og smidig snok

Men forbundet som låser dere var det jeg som stifta

Og sånn herre gikk de til, de sju dagene det tok

Den første dagen skapte jeg arbeid, og svetta, og slitet

Den andre spisse tenner inni kjeften på et dyr

Den tredje dagen kom jeg over viddene, de hvite

Og sæden dryppa ned i hule fjell og satt i fyr

Den fjerde dagen skapte jeg en kvalme i en kanne

Og samla heile slekta rundt de høye, tynne glass

Samme dagen skapte jeg et speilbilde i vannet

Du ser det der du kneler ned og ber over en dass

Den femte dagen kom tyngdelov, for alt i dere synker

De brysta som gir liv skal alle dager trekkes ned

Mot jorda dere trasker; med furer, fett og rynker

Sjette dag kom krigen,  siden ble det aldri fred

Siste dagen sov jeg ikke. Ondskap hviler aldri, venner

Da satte jeg meg ned på min brede, røde bak

Dreit poeter over jorda, ga de hue og to hender

Og satte frykten i de med et gruforjævlig brak

De kveila seg rundt frykta, skreiv vers om angst og beven

Og rydda rest av kjærlighet til livet bort i dikt

Men midt i blant de sorte satt én hvit og stramma neven

Og mente at poeten måtte fri oss ifra slikt

Den kødden kvessa blyet, for han lot til å forstå at

Vi er alle sammen elska av en far og av en mor

Og av de linjene så lyste det, sånn at alle dere så at

Det finnes skjønn- og godhet i mitt Helvete på jord

Så e kommet her tilbake for å be dere om dette:

Jakt nå ned den kødden som har forpesta våres krins

Det var det siste Jævelen sa, og er alt jeg kan berette

Og den kødden, det var deg. Takk for at du finns