Lyset der hjemme

Lyset der hjemme

OBS: Denne teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen. Den ble også publisert i antologien Nedenom og hjem.


Vi klarte å bestemme oss. Etter nesten ti år og tre barn tok vi valget om å flytte fra hovedstaden for å bygge et nytt liv helt sør på Tromøya, i det gamle landbruksområdet folk her kaller utsida. Vi er snart ferdig med å reise et hus og et skriveloft på et lite tun hvor det bor tre andre familier. Rundt oss ligger gulrotåkere og svaberg, det tripper høner og katter langsmed husveggen, og hester og kyr beiter på jordene nedenfor. Ennå er tomta full av hardpakket jord og grus, dødt land, men i det siste har vi sett for oss frukttrær og bærbusker, en liten steinsatt bålplass, rikelig med villblomster og vekster, en hage med rom for både mennesker og insekter og småkryp.


Det er en romantisk forestilling, naturligvis, naiv og drømmende, og lett å gjøre narr av. Samtidig fyller disse grøntvoksende og frie omgivelsene meg med klebersteinsglede. Det var dette jeg lengtet etter, og det kravlende livet på utsida var en av årsakene til at vi ville flytte nettopp hit, utenfor boligfeltene. Vi ville la barna leve tett på naturen. Ikke som feriegjester, ikke for rekreasjon, men la dem få være i den, uten at vi foreldre må gjete dem. Ønsket knytter seg sikkert til at jeg som barn hadde mulighet til det, å være i naturen alene, utenfor de organiserte aktivitetene, uten å oppleve at det skulle være et mål med å være i skauen eller på havet. Og at jeg så langt i livet har opplevd en mye større intelligens i naturen enn noe annet sted jeg har oppholdt meg.


Enn så lenge
virker valget om denne tilbaketrekningen, som min kone kaller det, riktig. Mens ungene kommer nærmere besteforeldre, og de lærer seg å fortøye båten selv, synes det overflødig å skulle skrive en tekst som problematiserer det å flytte hjem, slik jeg gjorde for sju år siden. Mens vi ennå bodde i Oslo, publiserte jeg et kort essay som het «Om å reise hjem», og hvert år siden har jeg fått meldinger fra mennesker som har lest det. De tar ikke kontakt fordi teksten har gitt dem svar på noe, men for å fortelle at de strever med det samme. Skal de bli værende i de livene de lever i byen, eller skal de reise ut, hjem.


Jeg har ikke stort å tilby, og forteller dem heller ikke at jeg tviler på at jeg kunne skrevet den samme teksten i dag. Selv om jeg nok den gang trodde den handlet om valget mellom å flytte hjem og bli boende i byen, er det nå tydelig at det var et annet spørsmål som dirret i bakgrunnen. Jeg levde et greit liv, og vi var lykkelige. Samtidig kjentes det ganske meningsløst, i den forstand at det ikke ville bety noe fra eller til om vi var der eller ikke. Vi hadde kjøpt oss en plass i et ferdig rigget, godt planlagt og stimulerende bomiljø, perfekt tilrettelagt for transaksjoner og møter av alle slag. Produksjonen av barndom og voksenliv gikk i henhold til skjema og forventning. Var vi en aksje ville jeg investert i oss. Til tross for at livet var rikt på muligheter og moro, kjente jeg meg likevel ofte uten noen meningsfull tilkobling til det samfunnet, eller den byen, jeg befant meg i. Og jeg savnet ro og mulighet til å kunne sitte alene og skrive i lange strekk.


Jeg liker forresten
ikke å si at jeg har «flyttet hjem», for i vår familie på fem er det kun jeg som har røtter her. Heller enn å flytte hjem har vi flyttet et sted hvor vi lettere, og med færre forstyrrelser, kan skape det hjemmet vi ønsker å leve i. Og det gjorde vi ikke fordi jeg hadde et håp om å gjenoppleve barndommen. Oppveksten på Tromøya kan oppsummeres på mange måter, flere av dem lykkefylte, men én måte å gjøre det på er å si at jeg ikke ble bedt i bursdager fordi mora til Thomas og mora til Markus mente at jeg var like bråkete som jeg var lang. Det var sikkert sant, og lang er jeg fortsatt, men siden jeg kunne merke det, at jeg nok var både litt for bråkete og litt for lang for disse mødrene, må jeg innrømme at jeg som ungdom flytta fra denne øya med en tydelig lettelse.

Enviromental residue av GUNNHIDE HØYER. Se https://www.gunnhildehoyer.no/ for flere verk.


Det var ikke bare mødrene som så meg slik, men siden flere av dem ikke arbeidet på dagtid, eller i det hele tatt, var det de som satt i vinduene og vokta over oss. Speidende etter noen som gjorde noe galt. Oppdaga de noe, ringte de til mamma på den grå fasttelefonen, og så ble det skjenn og kjeft, da, slik de ville, disse vindussitterne. De ville ha litt kjeft og uvennskap i andre hjem også, for det var så stille og ryddig hjemme hos dem selv.


Lenge klarte jeg
ikke å lengte tilbake. Hvorfor skulle jeg ønske å leve under en himmel av smale øyne, hvor ingen gjorde noe interessant eller uventet, fordi de var redde for hva naboene ville si. Hvor reglene for hvordan du skulle te deg og tro, krøyp som skygger mellom eneboligene. Men så var det ikke bare dette gjerrige og mørklagte jeg hadde med meg. Og nå begynte det å dukke opp i tekstene jeg forsøkte å skrive. Seinsommerlyset over ferskvannet vi sykla ut for å bade i, bjørka ved lekeplassen, hvor bladverket flimra som en brynje om våren. I noen år var det som om hele øya var et sterkt lys bak øynene, og alle mine forsøk på å beskrive det, også dette, kjennes utilstrekkelige.


På naboøya bor
en billedkunstner som heter Gunnhilde Høyer. Hun er på min egen alder, og siden 2013 har hun arbeidet med en serie bilder som registrerer naturens påvirkning på omgivelsene. I hagen utenfor huset har hun plassert et lerret i en beholder fylt med vann- og pigmentblanding. Etter hvert som vannet fordamper, avleires noe som kan minne om et landskap på lerretet. Kjølige netter blir til mørke, tynne linjer, mens de varme, deilige dagene vi er midt i nå, blir til lyse, brede felt. Sesongene skifter, den ene årstiden er ulik den andre, og alle tilfeldigheter og hendelser i naturen registreres, uten tolkning, uten fordømmelse. Bildene hun lager, er uten menneskelig redigering, de er frambrakt ved å gi naturen et system, eller et språk, den kan uttrykke seg i. De viser hvor overgitt til omgivelsene du er, for eksempel som barn. Og du preges ikke bare ved det du som voksen klarer å bearbeide og skrive fram som et minne, men også gjennom det som ordløst står skrevet i deg, som mørke linjer eller lyse, brede felt.


Der vi bodde tidligere, meldte jeg meg som fotballtrener. Etter et informasjonsmøte med klubbledelsen fikk vi opplæring, opplegg og oppfølging av en betalt ansatt. Til sammen var vi ofte seks-åtte frivillige trenere, og vi fulgte et felles opplegg som var godkjent sentralt. Fotballfaglig var nivået skyhøyt, og de ivrige ungene så ut til å trives godt, spesielt de som hadde en ekstra interesse. For selv om det sosiale var viktig, var det ikke noen tvil om at målet med opplegget var å skape så gode fotballspillere som mulig. Og de som ville satse ekstra, sendte ungene på akademier hvor de drillet videre.


Her er jeg også fotballtrener. Vi er to foreldre som bytter på, og siden vi har annenhver trening alene, blir jeg godt kjent med alle ungene. Det kan hende vi fostrer noen store fotballspillere, for all del, men først og fremst vet barna at de kan møte opp på fredag ettermiddag og treffe vennene sine før helga tar dem.


Forrige sesong,
før siste kamp, stod vi med null seire og en målforskjell på minus mange. Det regnet, og ute på kunstgressmatta startet det som det pleide, med et par vonde baklengs. Men så begynte guttene å score. Først den ene, så den andre, og som om de ikke helt trodde på det som skjedde, ropte de inn til oss på sidelinja for hver gang. «Nå scora vi igjen!» ropte de. Og da dommeren blåste i fløyta, løfta hele den klissvåte tilskuerrekka seg i et vellagret jubelbrøl som renska bort all tvil: Vi hadde vunnet vår første (og hittil eneste) kamp.


Målet med å bo på et lite sted er ikke å vinne færrest mulig fotballkamper. Erfaringen markerer heller ikke noen gyldig motsetning mellom hovedstaden og øya. Jeg må likevel innrømme at det kjennes mer meningsfullt å skape et tilbud som kanskje ellers ikke ville eksistert, enn å møte opp på nok en sosial arena som har mer til felles med en bedrift enn et samfunn.


Etter å ha flyttet
tilbake ser jeg at den fremdeles finnes, denne gjerrige vaktsomheten. Den lever sitt trassige liv, som etterskjelv av en samfunnsendring som kom litt senere hit enn andre steder. Og den lever på andre, mer komiske måter, for eksempel ved at mange føler seg berettiget til å ha en mening om huset vi bygger. I et samfunn hvor vi så ofte skryter av tilliten, er det fristende å glemme at det også er bygdedyret som har lært nordmenn til å opptre som om vi stoler på hverandre. Eller at den tryggheten som kan finnes på små steder, ikke skyldes en egen verdighet utenfor byene, men nettopp disse øynene som følger vaktsomt med.

Derfor er det naivt å tro at vår generasjon vil gjøre en bedre jobb. Kanskje vil også mine barn vokse opp med den samme følelsen av å springe mellom naturens åpne frihet, og det sosiale rommets uutholdelige tetthet. Kanskje vil barna ende opp med å lengte ut, slik vi gjorde. Jeg håper vel egentlig det. Så kan de også få muligheten til å reise herfra og trekke pusten. Og etter hvert oppleve hvordan lengselen hjem kan vokse, ordløst og glødende, på innsiden.