De usynlige

Lenge var forfatterne mine helter. Så fikk jeg dem som kolleger.

I 2016 hersker borgfreden mellom unge norske forfattere. Hver minste uenighet kjennes som et angrep på alt som er satt til side og ofret. Det er som om vi, av alle, ikke lenger husker språket for ulikhetene mellom oss.

Jeg vet derfor ikke helt hvordan de har det, paret som på jakt etter frihet sent i 50-årene endelig har bestemt seg for å dra på swingers-treff i Drøbak. Men når de på slutten av kvelden står og roter rundt i en flettet kurv etter bilnøklene sine, må de ha det litt som jeg har det nå.

Det var ikke slik jeg trodde dette livet skulle bli.

Selvskading

I begynnelsen av september publiserte kritiker Silje Stavrum en kommentar i Bergens Tidende om hvordan «spastisk aktive Facebook-forfattere» kunne ødelegge for litteraturen sin. Hun minnet om at Agnes Ravatn, som har koblet ut internett, skriver med penn og bor på landet, selger mange bøker. Jeg syntes Stavrums tekst var svak, og skrev derfor et motsvar til henne, på min egen Facebook-side.

Dagbladet spurte om de kunne få publisere innlegget, og jeg ga dem lov. Det var tross alt en offentlig ordveksling. Stavrum, som lever av å skrive meningene sine i avisen, delte lenken til min artikkel med følgende reaksjon: «Glemte dette eksemplet på selvpromotering. Indignert forfatter skriver selvbiografiske og belærende innlegg i rikspressen.» Blant dem som uttrykte støtte til henne var to av mine forfatterkolleger.

Det lød som et ekko fra min forrige utveksling, da jeg før sommeren antydet at norske forfattere burde kreve mer igjen for å la seg bruke politisk av kronprinsparet. Med unntak for Ruth Lillegraven, var det ingen diskusjonsvilje å spore blant de angjeldende. Øystein Hauge, forfatter og tidligere programansvarlig for Bjørnsonfestivalen, anklaget meg i stedet for selvpromotering. Hvorfor? Fordi jeg som forfatter deltok i et offentlig ordskifte om forfattere. Bjørnsons arv kunne knapt vært svakere forvaltet.  

Debattfri sone

En debatt passer ofte dårlig for en forfatter. De innebærer at vi mister skrivetid og forstyrres i arbeidet. Samtidig risikerer vi at noen ikke liker det vi mener, og at de derfor ikke liker oss, eller det vi skriver. Selv fikk jeg, via mitt eget forlag, høre at betrodde bransjefolk mente utspillet mot kronprinsparet ville være en belastning for forfatterskapet.    

Jeg frykter imidlertid stillheten mer. Ikke fordi krangling er et mål i seg selv, men fordi kampene viser at noe står på spill. Derfor ble jeg håpefull etter å ha lest debutant Jan Kristoffer Dale. Han har skrevet novellesamlingen Arbeidsnever, og har blitt møtt med gode kritikker og interesse fra kulturredaksjonene. I et intervju med Dagsavisen, sa han:

«Jeg leste noe forfatteren Bjarte Breiteig skrev i et essay, om at hverdagen ifølge ham kunne bli veldig vulgær slik den skildres hos mange forfattere. Det ble for mye snus og pommes frites på kroa. Men når det er det folk faktisk gjør? Skal en middelklassefyr få vurdere det, kalle det vulgært?» Dale har i etterkant oppklart at han forbyttet ordene «vulgært» og «karikert», som er det ordet Breiteig bruker i essayet sitt.

Etter at Breiteig ble gjort oppmerksom på intervjuet, gjorde han det på Facebook klart at han følte seg vranglest. Han ble provosert over å bli gjort «til representant for en (middel)klasse der man liksom ser ned på andre på grunnlag av deres økonomiske bakgrunn og livsstil. Her er du veldig langt fra sannheten, og du berører noe av det som er aller viktigst for meg i livet, som er nettopp solidaritet og sameksistens med de svakeste gruppene i samfunnet.»  

Breieteig og Dale har forskjellig bakgrunn og skriver om ulike verdener. Som forfattere har de få likheter. Gnisningene mellom dem virker således forståelige. Heller enn å stå i uenigheten, og anskueliggjøre forskjellene, endte Dale likevel opp med å si unnskyld til Breiteig.  

Selv om jeg ikke syntes han hadde noe å beklage, utover forvekslingen av karikert og vulgært, forstår jeg at debutanten Dale heller enn å stå i den ubehagelige striden, søkte å finne en slags minnelig enighet med den eldre kollegaen. Men ingenting ble forandret. Når ingen lenger er interessert i utgangspunktet – radikalt forskjellige måter å se verden på - kan vi leve videre i fred og fordragelighet. Kun et glimt av håp åpenbarte seg helt til slutt, da Dale avsluttet Facebook-tråden ved å skrive:

«Men nå beklager jeg ikke mer.»

Uten selvtillit

I mine første møter med litteraturen var forfatteren en som skar gjennom grauten. Hun var Sigrid Undset, som skrev at de «moralske begreper er urokkelige. Det menneske som slipper dem, faller tilbake i barbariet». Eller Knut Hamsun, som spurte om ikke litteraturen skulle begynne å beskjeftige «seg litt mer med sjelelige tilstander enn forlovelser og baller og landturer og ulykkeshendelser». De yppet til strid i et klart språk. Som når Undset mente Hamsuns produksjon handlet om hans mindreverdighetskomplekser, eller når Hamsun selv kalte Ibsens skuespill for «det rene mekaniske kontorarbeide». 

Jeg fremhever ikke disse utfallene fordi jeg synes det er fint å si noe stygt om hverandre. Men fordi kranglene mellom tre av landets viktigste forfattere viser to ting: Det stod noe spill mellom dem. Derfor brøt ideer og personligheter mot hverandre for åpen scene. Videre har historien vist at både forfatterne og litteraturen så ut til å tåle uenighetene. Kanskje vi til og med vokste på dem.

Hva slags miljø er det da som ikke klarer å håndtere konflikt? Svaret er nedslående: Et miljø uten selvtillit. Hvor redselen for å si noe galt er større enn lysten til å si noe viktig. Det blir som i parterapien. Vi krangler aldri, sier han. Nei, vi snakker ikke engang sammen, legger hun til.

De såre følelser

Høsten 2015 gikk Morten Strøksnes til angrep på det han oppfattet som en dominerende trend av meta-litterær essayistikk i Norge, hovedsakelig representert av Vagant-miljøet. Etter hans essay «Innsnevring av kampsonen» stod på trykk i Vinduet, var det mange som holdt pusten. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg under debatten traff mange av de involverte. Ingen skal fortelle meg at den debatten ikke var sår, eller at det ikke var svært følelsesladd for dem som ble angrepet. Samtidig hadde jeg den gleden felles med leserne, at jeg senere så hva feiden utløste av offentlige ytringer, blant annet her i Morgenbladet, i Klassekampen og på Vagant.no.

Selv om debatten involverte færre enn for eksempel den om Peter Handke, kan ingen ha fulgt essay-striden uten å få mer lyst til å lese essayistikk. Det er også min påstand at alle kom styrket ut av den. Den høye temperaturen, de skarpe innleggene, ja selv de perfide blødmene i tilsvaret fra Mazdak Shafieian, Henning Hagrup og Sigrud Tenningen, tjente i så måte et høyere formål, utover å være underholdene lesning: De utvidet interessen for, og økte kunnskapen om norsk essayistikk.

Sår og personlig var også debatten som oppstod etter at blant andre Tiril Broch Aakre i fjor høst gjorde et aktverdig forsøk på å snakke om usynliggjøring av kvinner i litteraturmiljøet. Her ble imidlertid utvekslingene etterhvert så opprivende mellom dem det gjaldt at vi som stod på utsiden vegret oss for å delta, slik få av oss blander oss inn i en familiekrangel på åpen gate.   

Essay-debatten foregikk først og i fremst i trykte medier, mens debatten om usynliggjøring av kvinner primært gikk på Facebook, hvor feiden lett blir sammenfiltret med alt annet i våre liv. Undset slapp å forholde seg til intimiseringen sosiale medier har bidratt til. På talerstolen i Forfatterforeningen var den kritiske, velformulerte og tydelige beskjeden et ideal. I våre «vanlige liv» er det et ideal simpelthen å være snill.

Alle som har arbeidet med kritikk, vet at det er vanskeligere å være ærlig når du sitter med mennesket foran deg. Samtidig er det ikke alltid et dårlig tegn om mottakeren av kritikken blir fornærmet eller såret. Det kan like gjerne bety at vi endelig er inne på noe viktig.

Kampene er der      

Det er vondt å se hvordan mange kolleger frykter fremtiden. I en samtid hvor vi allerede presses ut av bokhandlerne, av de samme forlagene som utnytter oss for å få politisk dekning for et momsfritak de bruker til å tjene penger på porno og underholdningslitteratur.

Jeg er knapt på en litterær tilstelning uten at noen snakker om dette. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest om utviklingen fra andre forfattere enn tidligere leder for Forfatterforeningen, Anne Oterholm, som høylytt gikk fra Gyldendal på grunn av Fifty shades of grey. Forfatterne på Cappelen Damm, som ser sitt eget forlag kjøpe opp all plass i bokhandlerne for å selge Calender Girl, har ennå til gode å høre fra seg. Selv har jeg ikke våget å si til mitt eget Tiden Norske Forlag at utgivelsen av Maestra av L.S Hilton vitner om manglende tro på salgspotensialet hos egne forfattere. 

Avviklingen av Bokklubbene, og kollapsen i inntektene fra seriøs litteratur, har gjort forfattere forståelsesfulle for våre forlags kommersielle disposisjoner. Vi håper de skal overleve, og er takknemlige for at noen vil gi oss ut. Derfor sitter vi stille i båten. Da heter det ikke lenger Egmont Publishing (driftsinntekter:1,16 milliarder), Bonnier Publications International AS (1,18 milliarder) og Norsk Forfatter (medianinntekt: 120 000).

Heretter heter det vi.

Misforstått kollegialitet

Jeg etterlyser ikke at forfattere skal mene noe om alt. Norge har nok meningsproduksjon. Jeg etterlyser simpelthen at vi skal mene noe om det vi holder på med.  Det er lattervekkende, og ikke så rent lite ironisk, at stadig flere norske forfattere ikke ser moralske betenkeligheter med å utlevere sine nærmeste, men samtidig ikke tør å kritisere en kollega.

Da Tor Even Svanes ga ut romanen Til Vestisen, reagerte bokbloggeren Solgunn Solli på at deler av teksten var løftet direkte fra en faktisk selfangstrapport, skrevet av en kvinnelig norsk veterinær og publisert blant annet via Dagbladet. I et kritisk innlegg spurte Solli om metoden Svanes hadde valgt, og som forlaget hadde opplyst om i kolofonen på boken, var plagiat eller ikke. VG plukket opp saken, og her fikk forlag og forfatter forsvare seg, mens VGs anmelder fikk anføre at han «følte seg lurt».

Derimot var det ingen av Svanes’ forfatterkolleger som diskuterte det faktum at en av sesongens mest kritikerroste bøker stod midt i en interessant avklaring om hva som er innenfor når det gjelder bruk av kilder i skjønnlitteraturen. Jeg forstår at selve samtalen kunne vært en belastning for Svanes, men er det ikke verre at et samlet kollegium bare tier det i hjel? Eller et kanskje enda mer relevant spørsmål: Er det virkelig ingen som har meninger om dette?

Jo, uenighetene finnes naturligvis. Du hører dem på festivaler og nachspiel. Da altså ikke som en del av en åpen utveksling, men eksempler på den mest drepende form for posisjonering som finnes, den hviskende utøvelsen av de små forskjellers narsissisme.

En høflig næring

Ligger det til forfatterens oppgaver å delta i offentlig debatt? Nei. Forfatterens jobb er å skrive bøker ingen andre kan skrive. Samtidig er det umulig å overse hvor usynlige mange av oss unge er, sammenlignet med dem som kom før oss.  

I 2004 mente Ingunn Økland at Morgenbladets kåring av de 10 viktigste forfattere under 35 var unødvendig, fordi de utkårede forfatterne, blant dem Tore Renberg, Åsne Seierstad og Carl Frode Tiller, allerede hadde et publikum.

Under kåringen i 2015 mente hun situasjonen var annerledes, da ingen av navnene på listen var særlig kjent utenfor litteraturmiljøet, kanskje med unntak av nevnte Ravatn. Økland oppsummerte samtidig den unge samtidslitteraturen slik: «Den er skrevet av en generasjon som holder jevn litterær kvalitet, og som er mer opptatt av å skildre ulike former for utenforskap enn å undersøke hva slags samfunn vi lever i.»

Jeg deler ikke Øklands analyse, og synes hun overser forfatterskap som går langt i å ville utforske dagens Norge, som for eksempel Helga Flatland og Dan Aleksander Andersen (men her er jeg som generasjonsfelle og kollega av begge naturligvis dundrende inhabil). Poenget hennes står likevel. Sett fra Øklands utside virker det norske litterære miljøet uinteressant.

Vi er ingen intellektuell eller politisk kraft, men en høflig næring som leverer et produkt til våre innforståtte kunder, deltar på skolebesøk og ellers unngår konflikter. Det er det tryggeste. En dag skal vi også nomineres til Nordisk råd og få Aschehoug-prisen for lang og tro tjeneste.  

Vi er viktige

Forfattere er overflødige om vi ikke får noen til å tenke annerledes om livene sine. Skal vi få til det, tror jeg vi må vise at skjønnlitteraturen betyr mer for oss enn strategiske hensyn og posisjon. I tillegg, naturligvis, til å fortsette å skrive uunnværlige bøker.

Jeg forstår at det blir følelsesladd, slik også Bjarte Breiteig medgikk i svarene til Dales kritikk. Heller enn å kreve en unnskyldning, har jeg sans for Sigurd Tenningens metode. I stedet for å lese opp fra sin egen essay-samling, slik han var bedt om av arrangørene, svarte han Morten Strøksnes for åpen scene under Bokdagen i Kristiansand i fjor.   

Vi må tåle stridigheten, og heller gjøre det beste ut av såret stolthet og sinne. Vi våger tross alt å ta ordet i en samtale som har pågått mellom mennesker i årtusener. Om det ikke ble personlig, kunne det bety at det ikke var alvor. Og er det ikke alvor, har du ingenting som forfatter å gjøre.

Nå snakker jeg som leser. For meg er skjønnlitteraturen nemlig det mest betydningsfulle jeg har oppdaget. Som ungdom var ikke bare forfatterne mine helter, men også mine redningsmenn. De skrev frem en verden jeg orket å leve i.